Blu-Ray omtale: Drag me to Hell

Sam Raimi vender tilbake til sine røtter i Drag me to Hell. Ofte må man se ni dårlige skrekkfilmer for å finne den ene som faktisk er verd å bruke tid på. Vel, det er ingen grunn til å lete lengre. Drag me to Hell er film nummer ti, og vel så det.

Mange regissører lefler med skrekksjangeren tidig i karrieren før de går videre og lager mer ”seriøse” filmer. Peter Jackson er et annet godt eksempel på dette. Men det som skiller både Jackson og Raimi fra mange andre regissører er de samtidig revitaliserte grøsseren. Raimis Evil Dead-filmer var en vitaminisprøytning i en sjanger som stort sett besto av galninger som sprang omkring med kjøkkenkniver. Når Raimi bestemte seg for å lage en ny grøsser var det lov til å ha forventninger. Disse blir i stor grad innfridd.

Til å begynne med ligner Drag me to Hell en hvilken som helst ”teen-flick”, men ikke la deg lure. Christine Brown (Alison Lohman) er en ambisiøs bankrådgiver. Hun har en omtenksom kjæreste og gode karriereutsikter. Livet er med andre ord godt å leve helt til den mystiske Fru Ganush (Lorna Raver) kommer til banken for å be om en utsettelse på huslånet. Christine unnlater å følge sitt instinkt om å gi den gamle damen en hjelpende hånd for å imponere sin sjef, Herr Jacks (David Paymer), og dermed få et forsprang på en mulig forfremmelse. Som hevn kaster den gamle kvinnen den mytiske demonen Lamias kraftige forbannelse på Christine. På noen strakser forvandles et godt liv til et sant rent helvete. Hjemsøkt av en ond ånd og misforstått av sin stadig mer skeptiske kjæreste, søker hun hjelp hos sannsigeren Rham Jas (Dileep Rao). For å hjelpe den fortvilte Christine tilbake til et normalt liv, veileder den synske henne om hvordan hun skal reversere forbannelsen. Spørsmålet er bare: hvor langt er hun villig til å gå for å bryte fri fra forbannelsen?

Drag me to Hell blander sjokk og latter om hverandre. Samtlige skuespillere gjør en god jobb. Christine og kjæresten hennes er personer du tror på. Den eneste innsigelsen jeg har er at slutten gir seg selv litt for tidlig. Men grøssende moro er det uansett.

5 ut av 6

Krystallklart HD-bilde med gode spesialeffekter både av digital og ”mekanisk” karakter. Drag me to Hell er ikke like eksperimentell i sin filming som andre Raimi-filmer, uten at det gjør så mye.
Widescreen 16:9 / 2.35:1

5 ut av 6

Drag me to Hell gjør seg best på et surroundanlegg med en god sub. Som det ofte skjer i skrekkfilmer, går lydbildet det fra stille til diabolsk på et hjerteslag.
Dolby digital 5.1 / dts-HD

5 ut av 6

Med unntak av trailere kommer Drag me to Hell med kortfilmen ”Production diaries.” Her får du bli med på settet, se hvordan de ulike spesialeffekter ble laget og hvordan lokasjoner ble bygget. Kortfilmen er bra den, men som eneste ekstramateriell på disken er det litt tynt.

3 ut av 6

Drag me to Hell er årets beste skrekkfilm, enkelt og greit. Sam Raimi er i storform, og den erfarne regissøren blander grøss og latter i (nesten) likt monn. Vi får håpe han tar entusiasmen med seg inn i de to neste prosjektene han etter sigende skal sysle med, grøsserne Dibbut box og (fanfare) Evil Dead 4.

5 ut av 6